Miles2smiles

Navnet minner mye om msn-adressene vi alle skaffet oss i syvende klasse, men det er et utrolig sted. Det er et dagsenter jeg skal jobbe på under oppholdet i Afrika for barn med aleneforeldre som er bor i slummen.

På Miles2smiles får barna mat, undervisning, omsorg, voksenkontakt og muligheten til å leke. Alternativet for barna er å være med foreldrene på jobb eller å bli innelåst hjemme. På det lokale markede der de fleste av foreldrene jobber, kan barna bli utsatt for overgrep og hjemme går de 12 timer uten tilsyn. Ingen av stedene har de tilgang på nok mat. Og ingen av alternativene burde være virkeligheten til en 3-åring, men dessverre, dessverre er det slik livet er for mange barn i Uganda.

Miles2smiles er et ferskt prosjekt, overfylt med barn og lagt ifra en perfekt barnehage. En barnehage uten bleier, begrenset kapasitet og krystallklare hygieneforskrifter ville blitt stengt umiddelbart i Norge. Men Norge er ikke fasiten på fattigdomsproblemene i Afrika, for saken er at Miles2smiles gir 140 barn et verdig liv.

Auntie Betty

Før jeg begynte på Hald internasjonale senter i august hadde jeg aldri ansett navnet mitt som spesielt problematisk å uttale, men afrikanere får det rett og slett ikke til. Guttene på skolen hadde glimt i øyet og tak en sjarmerende vri og kalte meg Beauty.

Da jeg kom til Afrika møtte jeg en sjef som tenkte praktisk med en gang og dermed ble jeg hetende Betty i Uganda. Aldri før ha jeg syns Beate har vært en penere navn. Når jeg presenterer meg selv får jeg frysninger og assosiasjoner til en servitrise på en veikro i Texas. Bedre ble ikke saken av at ungene og kollegene mine kaller meg auntie Betty. Da høres jeg ut som en gammel servitrise fra Texas.

Om sant skal sies er det mye annet forferdelig her i Kampala også. Men min ”frustrasjon” over navnet Betty kan jeg virkelig få frem her. Fattigdom kan ikke beskrives med ord. Hvordan det ødelegger et samfunn, familier og mennesker. Det må faktisk oppleves for å forstås. Møtet med en mor som ikke kan avse 30 øre slik at ungen kan få mat kan ikke beskrives. Et bilde kan ikke fange fortvilelsen i øynene og ingen kan trøste henne.

My first days in Africa

Etter bare en uke har jeg opplevd Afrika på godt og vondt. Jeg har vært turist og samtidig bosatt meg i utkanten av en slum. Jeg har nesten begynt å gråte på jobb fordi kollegene mine slår barna samtidig som jeg har vært ekstremt nær å ty til vold mot innpåslitne afrikanske menn. Jeg har nytt turene på moped gjennom gatene i Kampala samtidig som jeg har hatt et par døden-nær opplevelser på disse mopedtaxiene. Uganda har bydd på sitt beste som hjelpsomme, imøtekommende og utadvent mennesker samtidig har jeg fått baksiden av Afrika svært tett innpå meg. HIV/Aids, under- og feilernæring, voldtekt og fattigdom har plutselig blitt en del av min hverdag. De fattige barna i Afrika har blitt mine nærmeste naboer

De første dagene har vært fulle av sterke inntrykk, på godt og vondt. En ting jeg har lært av afrikanerne er å fokusere på de gode sidene. Man kan virkelig ikke sitte og sture over tilværelsen.

En viktig underholdningsfaktor er trafikken. Før jeg kom leste jeg at det er venstrekjøring i Uganda. Jeg tenkte det kunne bli en utfordring ettersom det å krysse en vei gjerne går automatisk og at jeg da vil se til feil side og springe ut i veien rett foran en bil.

Når jeg kom hit fant jeg ut at det med venstrekjøring bare er tull. Man kjører på den siden av veien der det ikke er hull. Å kjøre slalåm mellom biler, hull, busser, mennesker og dyr på moped har blitt en vane, en skummel vane. Selv om alt virker uoversiktlig for meg som utenforstående fungerer likevel dette systemet. Selvfølelig er det kø, men man kommer seg frem på et vis. Ting gjøres bare annerledes her. Jeg så et cateringfirma med utlevering i dag. Det var en lastebil med et åpent lasteplan der det satt ca 10 menn bakpå med hver sin skal i fanget. Galskap, tenkte jeg først, men det fungerer jo.

En lærer på Hald sa at trafikken i et land er et godt bilde på hvordan politikken fungerer. Få regler som ikke blir fulgt er i hvert fall tilfelle i Uganda.

Mitt første møte med Uganda

Da jeg gikk ut av flyet sto den fuktige lufta mot meg. Ut fra det kunne jeg ikke skille mellom Uganda og Ayia Napa. Men et stort skilt på terminalbygningen ønsket velkommen til the pearl of Africa.
Jeg hadde en 20-timers lang reise bak meg. KLM hadde vist 2 dårlige komedier på amerikansk sørstatsdialekt. Det burde finnes et lovverk for slikt.
Sjefen min møtte meg og mine to venner fra Norge på flyplassen. Vi stablet seks stykker inn i en liten bil sammen med fem kofferter pluss diverse vesker. På vei ut av flyplassen kjørte vi forbi noen politimenn som vinket fint til oss. Overlast er tydeligvis ikke noe tema her.
Jeg vet ikke helt egentlig ikke helt hva jeg hadde forventet meg av inntykk første kvelden, men det var mørkt så jeg konsentrerte meg mest om innsiden av bilen. Hva som var utenfor var uvisst. Da vi skulle inn på en av hovedfartsårene i Kampala sto det helt plutselig en liten gutt rett utenfor vinduet mitt med en utstrakt hånd. Da vi ikke åpnet vinduet sprang han bort til mora. Mora som sto klar på hjørnet for en kveld på jobb.
Dette var ikke inntrykket jeg ventet meg. Å få det verste av Afrika så nært. Bare en bildør skilte oss. Men han er svart, jeg er hvit. Han er en horunge fra Uganda, jeg kommer et trygt hjem i Norge. Det var bare en bildør som skilte oss. Og samtidig så uendelig mye mer.