Man må lide for skjønnheten.

For å bli ekte afrikaner hører rastafletter med. Derfor bestemte jeg og Irene å få det overstått og bestilte frisører. 3 timer for sent (African time <3) ) kom frisørene og plasserte oss på et murgulv, mens de satte seg på stoler og begynte å flette oss. 7 timer senere var sikkert 5 kg ekstra hår flettet inn i mitt eget og jeg så ut som Voldemort i Harry Potter. Noen dager senere var hodebunnen full av blemmer og siden jeg skulle i bryllup satte jeg nok engang på et murgulv (men denne gangen i bare 3 timer) for å ta ut flettene. Jeg vet ikke om det ble så mye bedre. Men jeg har i hvert fall hatt rastafletter.


Et blinkskudd fra dagen av en sengetransport. De tok seg en pause midt i veien.

Julefest!

Forrige søndag hadde vi juleavslutning med alle barna og foreldrene på Miles2Smiles. Og å arrangere noe i Uganda er noe helt annet enn å arrangere noe i Norge. Vi skulle først i kirka for å fremføre noen sanger og et julespill. Oppmøte kl syv søndag morgen. Jeg og Irene kommer 5 på syv, mens siste unge kom halv ni. African time. Da var vi allerede sent ute til kirka, og det hjalp ikke akkurat at vi skulle stable 32 stykker inn i en bil med 14 seter.
Resten av dagen gikk smertefritt for seg. Faktisk ble dagen riktig hyggelig for overraskende mange greide å fortelle overraskende mye på gebrokken engelsk. Hovedbegivenheten for dagen var utdeling av vitnemål til ungene. Eksamensresultatene til 4-åringene er utrolig viktig for foreldrene. Jeg fnyste litt forsiktig, mens jeg interessert studerte resultatene og lyttet til diskusjonene om hvilken utdannelse disse barna burde ta. Visst foreldrene kan betale for skolegangen, naturligvis.
Etter 12 timer kunne jeg endelig gå hjem. Utslitt, men fornøyd!

Bilder kommer senere, jeg og internett i afrika er ikke på talefot idag.

E.D.-day

I helga dro jeg og 50 afrikanske muslimer ut av Kampala for å feire den muslimske jula eller E.D.-day. En 5-7 timers kjøretur (for vårt tilfelle tok det 4,5 time, og vi var heldig visst den tidligere rallysjåføren sakket ned til 100 km/h i tettbygd strøk, og dette måtte en stakkars geit lide for) unna skulle dette gå av stabelen. Når man kommer så langt ut av hovedstaden må man regne med enda flere rare blikk en vanlig. Vi bevegde oss i et område der de aldri hadde sett en hvit person på ekte. Folk var lamslåtte og samlet seg rundt meg i digre flokker, men de holdt naturlig nok en viss avstand for sikkerhetens skyld. Verten min hadde med seg pistol, men likevel var jeg skumlere.
Da jeg ankom festen skulle jeg presenteres for alle. Slik gikk samtalen for seg:
Hi, I’m Betty. I’m from Norway and I’m working in Kampala for 7 months.
Oh, Hi Betty, how much are you?
Pardon?
How much?
Oh, I’m 19 years old.
Hahaha, no, how many kilos?
Ja, de er ekstremt opptatt av vekt i Uganda. Så da jeg sa at dette ikke er et vanlig spørsmål i bli-kjent-samtalen eller noen samtale utenfor legekontoret i Norge knakk de sammen og presenterte seg med navn og vekt hele gjengen.
E.D. feires først og fremst med mye, mye mat! Og dette skal inntas med fingrene. Det går greit å spise postet og kylling, men ris og saus sliter jeg med. Dette var naturlig nok til stor underholdning for alle andre enn meg selv. Det gikk ned, men jeg og gutten på tre år var omtrendt like skitne etter måltidet. En opplevelse jeg ikke ville vært foruten, men det var fantastisk å komme hjem til leiligheta. Kampala har aldri føltes mer som hjemme.






Transport av Matooke - Det ser idyllisk ut, men etter 2 måneder i Uganda er jeg ekstremt lei av banangrøt og syns ikke dette er et spesielt fint syn. Denne er nemlig på vei til Kampala.
Her sitter vi å spise muslimsk "julemidag".


Og her prøve rjeg så godt jeg kan å spise seigt kyllingkjøtt med fingrene,



Godt å vite når man skal feire en helligdag.

Her kommer Julia med middagen. Hun er altså hovedansvarlig for at mitt sosiale liv ikke utelukkende består av barn under 5 år.