Beates Uganda

20 år i Afrika!

2010-04-17T06:54:00.000-07:00

Jeg var da syk på bursdagen min og dro til legen og fikk beskjed om at jeg hadde en infeksjon på høyre side av halsen. Deilig. Men jeg greide å komme meg av gårde på bursdagsselskapet mitt på Miles2Smiles. Nå tror jeg faktisk jeg er klar til å bli mor. Jeg har greid å arrangere et barneselskap for 140 barn, og hva mer må man kunne?

Her sier jeg noe sånn som: "Spis kaka di ellers knivstikker jeg deg!"

Og de hadde kjøp gaver til meg!

Og ikke var jeg best kledd i min egen bursdag heller.

Og ikke søteste bursdagsbarn.

Men jeg hadde en fin bursdag. Her er jeg med sjefen min på slutten av dagan. Begge to var veldig sliten.

Turist hjemme i Kalerwe

2010-04-11T04:43:00.000-07:00

Nå har jeg bodd i Afrika i nesten 7 måneder. Og alt jeg syns var fasinerende og spennende i begynnelsen er nå hverdag. Men nå snakker jeg litt språk og kjenner de sosiale kodene så derfor er det enklere og ta bilder av folk nå enn tidligere. Derfor bestemte jeg og Irene at lørdag morgen skulle vi ta speilrefleksen rundt halsen og traske rundt som turister i nabolaget og ta bilder av det typiske Afrika.

Kvinnen som selger bananer.
Grønne bananer som skal bli grøt.

Ungene som leker i bakgårder.

Husene der barna på Miles2Smiles bor. Bygd på sandsekker for å unngå å få vann i huset under regntiden.

Sukkerør til salgs.

Søppeldumping.

Markedet der vi kjøper maten vår.

En fullastet sykkel.

Gaten vi går hver dag til jobb og markedet.

Påske!

2010-04-08T07:47:00.000-07:00

Vi trodde egentlig ikke vi fikk påskeferie og var igrunn innstilt på det, men plutselig fikk vi fri likevel. Alltid en hyggelig overraskelse. Jeg begynte jo da med å være syk torsdag, fredag og lørdag. Men heldigvis hadde jeg strøm denne gangen imotsetning til forrige gang jeg var dårlig. da var jeg emo og ville hjem mens denna gangen var jeg emo fordi jeg gikk glipp av all moroa her i Uganda. Ironisk nok skal jeg snart hjem denna gangen.

Men mandag var jeg frisk igejn og da dro vi på en fantastisk strand sammen med noen venner av oss. Det var fantastisk å bare ha en dag på starnda og herremannen på bildet fortalte en grusom historie. de kommer fra en klan som har saks som symbol og han hadde erfart hvorfor.

Når guttene i den stammen er 12-13 år skal de omskjæres, og dette gjøres helt uten bedøvelse. De må stå foran en stor forsamling med en stoff over hodet som de holder med begge hender. De kan ikke skjelve eller felle en tåre for da bringer de skam over familien. Grusomt! Mange rømmer, og selv visst de returnerer etter flere år blir de omskjært med makt.

Og så er det tilbake på Miles2Smiles. Men det er ikke så galt. Jeg kan være så mye jeg vil med 140 slike.

Operation Christmas Child

2010-04-02T03:06:00.000-07:00

Tirsdag i forrige uke fikk vi en bil full av gaver på Miles2Smiles. En organisasjon i USA har samlet tusenvis av gaver i juletider og sender til blant annet til Uganda. 140 av disse kom til Miles2Smiles, og alle barna fikk sin egen gave.

Når man skal dele ut gaver til 140 barn som aldri får noe må det være steinhard disiplin. Jeg var stresset og oppgitt store deler av tiden. Ungene sprang rundt og veltet de minste som begynte å gråte. Noen snappet til seg 2 gaver osv osv. Men likevel var dette noen av de beste timene i mitt liv. Overraskelsen og gledene i øynene til barna og takknemligheten fra foreldrene som aldri vil få mulighet til å gi en slik glede til barna sine. Den største gleden en kan ha er å gjøre andre glad, sies det, og den tirsdagen fikk det en helt ny betydning for meg.

Jeg håper at den lille gutten fikk en shorts.

I'm a chicken killah!

2010-03-26T23:11:00.001-07:00

Da har jeg hatt en etterlengtet ferie. Som alle nordmenn gjør i mars dro jeg til fjells for å hvile, nærmere bestemt Kabale. Oda og Marte bor i et søtt lite hus bak en svært usikker port. Og der har vi vært noen dager og nytt livet. Men vi leker ikke afrikanere og derfor bestemte vi oss for å lage et skikkelig festmåltid fra bunnen. Kylling med tilbehør.

Først måtte naturligvis kyllingen kjøpes. Helt levende.
Og her er altså et bevis på at vi er ekte afrikanere. Oda bærer varene på hodet, mens jeg bærer en evende kylling.

Og transporten er selvfølgelig bodaboda.

Og dreper vi den, med cirka 50 afrikaere rundt oss som syntes dette var flott underholdning. Oda skar og jeg holdt.

Og dødskrampene kom og det sprutet blod! første og siste gang.

Og her er altså vertene våre, Marte og Oda.

Vi hadde selvfølegelig ikke det vi trenge så vi måtte gå til noen naboer etter mørkets frembrudd og da er man utstyrt med kniv.

Irene var kakebakeren for kvelden.

Og cirka 14 timer senere var maten klar, det ser godt ut ja?

Jeg kan avsløre at det ikke var det.

Kødder'u med Obama, kødder'u med meg!

2010-03-13T21:25:00.000-08:00

De fleste afrikanere er overraskende tolerante for hvites meninger og oppførsel. Vår lave moral, radikale meninger og sekulariserte tankegang kan de ikke forstå, men de aksepterer det. Vi er jo fra vesten. I Uganda prøver de å få gjennom en lov som vil føre til dødsstraff for å praktisere homofili, og hver gang det diskuteres blir jeg rasende og vil helst slå alle som støtter dette. Men de aksepterer mine meninger, og homofili er greit for hvite, men det er ikke naturlig for afrikanere sier de. Men det er to syn jeg aldri respekteres for, samme for liberal min samtalepartner er. Nr 1: Obama er ikke afrikaner, han er amerikaner. Han har jo aldri bodd i Afrika! Nr 2: Obama fortjente ikke fredsprisen. Han har ingen resultat å vise til.

Jeg har gitt opp å diskutere dette for lenge siden. Obama er gud i Afrika.

Hurra for 8 mars!

2010-03-07T20:26:00.000-08:00

Når jeg går rundt i nabolaget mitt her i Uganda ser jeg mye. Av og til ser jeg fattigdom, håpløshet og ødelagte liv. Andre ganger ser jeg samhold, livsglede og hardarbeidende mennesker.
I dag er det 8. mars og man skal feire og markere kvinners innsats rundt om i verden. Så i dag har jeg sett litt ekstra på kvinnene rundt meg. Og når jeg går rundt ser jeg verken fattigdom eller håpløshet. I hele, rene klær går kvinnene rund t på markede og selger frukt, og i bodene til kvinnen er frukten alltid fint dandert. Ingenting tyder på fattigdom. De kommer med barna sine på Miles2Smiles om morgenen og leverer unger, gir dem mat og hilser så fint på meg. De setter seg ned på knærne for å vise respekt. ”Wasuze otya, Auntie Betty”. De smiler og ler. Ingenting tyder på håpløshet eller et ødelagt liv.
Men jeg har bodd i Uganda i 5 måneder. Jeg vet at jeg ikke forstår alt, men noe vet jeg. Disse kvinnene har harde liv. Noen er aleneforsørgere, noen har HIV og noen har mistet jobben. Alle er fattige. Likevel smiler disse kvinnen. Dette er kvinner som fortjener å feires! Gratulerer med dagen, alle kvinner!

Dett er kvinnen jeg beundrer aller mest i Uganda. Hun har gitt opp hele sitt liv for å gjøre livet litt lettere for menneskene i slummen!

Love is all around

2010-03-03T03:36:00.000-08:00

Av og til kan det være tungt å gå på jobb. Ungene hører aldri på meg for de vet at jeg ikke slår dem samme hva de gjør. Jeg kan naturligvis kjefte på gebrokken luganda, men det hjelper sjeldent (les:aldri).
Og at de voksne slår visst noen hoster når det skal være stille hjelper jo ikke akkurat på humøret. Det som derimot hjelper er å ha en fridag å se gjennom bilder fra mitt fem måneders opphold i Uganda. Da oppdager jeg igjen at ungene mine er fantastisk søte og at de voksne i Uganda faktisk bryr seg om barna. Love is all around, actually!

Jeg har en idé!

2010-02-27T21:34:00.000-08:00

Jeg og Irene sitter ofte å brainstormer for å komme på noe man kan gjøre med 140 barn i alderen 1-5 år. Vi er 2 voksne - altså 70 barn på hver. Og her om dagen fikk vi en dødsbra idé! I Uganda er negler veldig veldig viktig. Jeg kan jo fnyse litt for meg selv når de som ikke har råd til å sende barna på skolen går til manikyr og pedikyr, men dette er kultur.

Og jeg kjenner jo følelsen. Da jeg var liten begynte vi alltid feriene med å lakke neglene og jeg følte meg som en prinsesse, og den følelesen ville jeg gi til barna på Miles2Smiles ved å lakke neglene til alle jentene. For en god idé!

Jeg og Irene kjøpte rosa neglelakk med glitter i. Vi tenkt at guttene kanskje burde få noe, men så ivrige som vi var satte vi igang og sa at vi kunne gjøre noe for guttene en annen gang.

Det endte i kaos! Vi begynte med å ta fire jenter inn på kontoret og gjorde oss ferdige med de og da vi skulle sende de ut igjen var det full slåsskamp utenfor. Alle ville inn samtidig. Gutter og jenter. Vi sa at guttene skulle få noe senere, men de ville ha neglelakk NÅ! I fortvilelse fant vi en sprittusj og tegnet på en stjerne på hånden til guttene, men da ville jo all ha begge deler, neglelakk og stjerne. Jeg tror 40 unger begynte å skrike, men etter at hele opplegget var over kom noen små jenter bort og sa: "Auntie Betty, ohnjomje" - Jeg er fin. Det var kanskje ikke verdens beste idé, men den dagen var det mange små prinsesser på Miles2Smiles.

Jeg har fått meg venner!

2010-02-24T02:32:00.001-08:00

Jeg har endelig fått meg noen venner som elske nattelivet her i uganda. Det er slitsomt, for det er rake motstninga til i Norge. Hjemme sitter vi først på vors til kanskje halv ett, drar på byen til klokka tre og så er det hjem eller nach.
Her i Uganda drar vi ut klokka ni og vi danser og danser og danser til klokka 5. Jeg vet ikke hvor mange dopauser jeg mååte ha for å slappe av litt.

Dette går utover søndagssosialiseringa mi, men jeg setter kvantitet foran kvalitet og som hvit jente på byen i Afrika får jeg mange venner.

Her er min gode venn jeg møtte i helga.
Og Oda fra landsbygda kom til storbyen for å danse!

Her er Djen på stedet vi var. Den eneste av sitt slag i Uganda som ikke spiller afrikansk shake-musikk hele kvelden.

Denise!

Kim og Denise. Kim bor i Norge, men var på ferie i Uganda for 2 uker.

Oda og Denise.

Det er vanskelig å være 19 år

2010-02-21T06:17:00.000-08:00

Jeg er 19 år og sitter i Afrika og prøver å finne ut hva jeg skal gjøre til neste år. Før jeg fyller 20 må jeg bestemme meg for hva jeg skal bli når jeg bli stor. Mens jeg har vært 19 bestemte jeg meg også for å dra til Uganda og jeg dro til Uganda og året har ikke bare vært en dans på roser. Det er hardt å være 19 år.
Mens jeg har vært her har jeg møtt mange nye mennesker og Olivia er en av de. Hun vasker for meg og er også 19 år. Faren til Oliva døde under svangerskapet og mora døde under fødselen. Noen slektninger tok seg av jenta til hun var 16, men da ble hun giftet bort. Da hun var 17 ble hun både mor og enke. Å sammenlikne mine problem med Olivia blir absurd. Jeg sliter med å velge mens hun må gjøre det beste ut av sitt eneste alternativ: å ta de jobbene hun får for å holde seg selv og datteren med mat og husly. Eller husly og husly, hun bor i et skur på 3 kvadrat.

Det er hardt å være 19 år, så derfor gleder jeg meg til å bli 20 for da blir livet sikkert mye lettere. Da skal jeg i hvert fall tilbake til Norge og kan med god samvittighet klage over mine utfordringer i studievalg.

Infield.

2010-01-30T04:03:00.000-08:00

Jeg har nå vært en uke på Infield - en ukes kurs med lærere fra Norge. I all hovedsak har vi spist mye norsk godteri og lest norske aviser og Donald. Men likevel fikk vi presset inn litt pedagogisk greier der blandt annet vi skulle sette oss et mål som vi skulle oppnå den siste tida i Uganda. Mitt mål var å få flere venner. Rettelse: Få venner. Jeg vet det er tragisk, men det er altså sannheten. Jeg har ingen venner. eller, jeg har en venninne, men hun har jeg ikke snakket med siden november.

Så nå skal jeg altså på vennejakt, og jeg satte opp en plan for hvordan jeg skulle skaffe meg disse vennene. På hvilken arena finner man venner i Uganda?

1) Jeg skal fra i morgen av gå i kirka. I morgen kl 8 begynner gudstjenesten og jeg skal sitte på første rad.

2) Jeg skal ut å danse. (med livvakt, naturligvis). Så i kveld skal jeg arrangere utekveld på byen med en venn av min norske venninne. Han skal passe på mens jeg skal få venner.

3) Jeg skal snakke med naboene mine. Jeg begynte faktisk i dag tidlig, og ble invitert med på helgetur med to aldrende menn. Jeg takket fint nei.

Så...tror dere dette vil virke??

Vi gjorde litt andre ting på infield som å sykle.

Og vi spiste norsk sjokolade

Og jeg har jo venner!

Irene fylte 20 år!

Og jeg har enda flere venner.

Jeg fant et sted ca 2 timer unna der jeg bor som selger fantastisk sjokolademilkshake!

Her er deler av gjengen som var på Infield sammen.

Og Oda er en god venn og skaper god underholdning.

Og de hadde Pepsi Max der! Etter 4 måneder samkte det utsøkt!

Her sitter jeg å legger slagplanen for å skaffe meg venner.

En fremmed er en venn du ikke kjenner

2010-01-19T02:13:00.000-08:00

Fremmedfrykt er et stort problem og det er lett å si fine ting om å være åpne for nye mennesker, men likevel er man ekstra skeptisk til folk med ulik hudfarge, språk og kulturell bakgrunn. Naturlig nok. Og selv om jeg selv trår litt varsomere når jeg møter utlendinger er det utrolig rart og plutselig være den som er annerledes og fremmed – og å være den de frykter. Men rett skal være rett, jeg har ikke store problemer med dette i Afrika. De fleste elsker oss og har faktisk større tiltro til hvite enn egne landsmenn.

Men da jeg først kom på Miles2Smiles og ville bare være snill og god mot barna var det flere som hylte av skrekk bare ved synet av meg. Likblek og 20 cm høyere enn alle andre var jeg nok et skremmende syn. ”Mzungo, mzungo!” skrek de, og løp til de andre voksne for beskyttelse. Men etter hvert ble de vant til meg, men når det kom hvite besøkende på Miles2Smiles gikk jeg fra å være Aunti Betty til å være en skummel Mzungo igjen. Men for litt siden kom en film-team på 10 hvite amerikanere på besøk. Full panikk blant de som er redde og blant dem lille Mebo på 3 år. Hun sprang for livet, mens hun gråt og ropte ”Mzungo, mzungo!” og så kastet seg i armene på meg!

Så når lille Mebo på 3 år og som egentlig er redd for hvite greier å se forbi hudfargen, burde vell jeg også greie det.

Mebo.

Ingen kunnskap er tung å bære?

2010-01-12T07:24:00.000-08:00

Jula er over, familien har altså dratt tilbake til Norge og jeg er tilbake på jobb. Første dag etter ferien skulle vi oppsummere hva vi har gjort ferien og jeg tenkte å lage en bildeframvisning på dataen fra Kenya og safarien. Men så begynte Cathrine, sjefen vår, å fortelle litt om hva som har skjedd siden vi forlot Miles2Smiles på lillejulaften. En mor og aleneforsørger døde av aids. Faren døde for lenge siden og alt en gutt på 4 og en jente på 10 har igjen av forsørgere er en syk bestefar. En av kollegene mine ble satt i fengsel da et barn ble kidnappet på Miles2Smiles. Barnet kom heldigvis til rette igjen, men likevel frister det ikke å komme valsende ned på jobb med en bærbar PC under armen for å vise bilder fra min fantastiske juleferie. Og her sitter jeg, forvirret og fortvilet(stakkar meg). Men hvordan skal og bør jeg reagere på slikt? Jeg har litt lyst og legge meg ned for å grine og gi opp. Gjør noen ting noe forskjell, eller står jeg maktesløs oppi alt sammen? Av og til er det lett å ønske at jeg levde lykkelig uvitende. Jeg avviser i hvert fall ordtaket om at ingen kunnskap er tung å bære.

Dette er altså Franciss som mistet mora si i jula.
Og her er vi og feirer jul i Uganda. Jeg trodde det var tungt å ikke være i Norge i jula, men alt er relativt.

Vi fire på safari

2010-01-09T04:58:00.000-08:00

Jula er over og familien har dratt tilbake til Norge, mens jeg er tilbake i Uganda. En liten bildeserie fra feriens desiderte høydepunnkt: Safari!

Men vi åpner med bilde fra julaften.

Men vi kom oss altså over til Kenya like før nyttår og inn i bushen.

Og vi sov i telt. Eller sov og sov - jeg lå og lurte på hvor langt unna hyenene var. Vi hørste dem i hvert fall godt.

Endelig var vi ferdige med alle disse fredelige dyra og vi møtte en sulten løve. Men vi ble etterhvert lei av denne løven og kjørte videre...

Og 50 meter lengre borte hørte vi lyden man ikke vil høre 50 meter fra en sulten løve. Bilen har satt seg fast i gjørma. "Okey, everyone, go out and push" Jeg trodde naturligvis han tullet og lo litt og fant frem mobilen for å ringe etter et helikopter som kunne komme å redde oss, men nei. Vi dyttet.

Vi møtte også på leopard, men da holdet vi oss trygt inne i bilen.

Geopard som ligger å venter på at hjortene skal nærme seg.

Og så rastet vi fredelig under et tre.

Og her var vi med grensa til Tanzania.

Bavianene så vi mange av.

Mens krokodillene var litt sjenerte, men her ser vi en hale. Helt sant!

Elefanter!

Nå forstår jeg hvorfor flodhesten er det dyret som dreper flest mennesker i verden. Styggere dyr med større kjekt skal man lete lenge etter.

Men stort sett er de fredelige.

Og midt blandt alle dyrene lever Maasai-folket. Den eneste afrikanske stammen som ahr ihvaretatt sin kultur helt og som fortsatt lever i harmoni med naturen.

Her ble jeg ønsket velkommen og fikk en løvepelshatt på.

Og de er sykt flink å hoppe.

Inne i et Maasai-hus og det er bygd av kumøkk. Dessuten hadde de både geiter og kyr inne i huset så lukten trengs litt tilvenningstid.

Maasai-barn - og jeg og Hildegunn da.

Man må lide for skjønnheten.

2009-12-26T10:15:00.000-08:00

For å bli ekte afrikaner hører rastafletter med. Derfor bestemte jeg og Irene å få det overstått og bestilte frisører. 3 timer for sent (African time <3) ) kom frisørene og plasserte oss på et murgulv, mens de satte seg på stoler og begynte å flette oss. 7 timer senere var sikkert 5 kg ekstra hår flettet inn i mitt eget og jeg så ut som Voldemort i Harry Potter. Noen dager senere var hodebunnen full av blemmer og siden jeg skulle i bryllup satte jeg nok engang på et murgulv (men denne gangen i bare 3 timer) for å ta ut flettene. Jeg vet ikke om det ble så mye bedre. Men jeg har i hvert fall hatt rastafletter.

Et blinkskudd fra dagen av en sengetransport. De tok seg en pause midt i veien.

Julefest!

2009-12-17T22:15:00.001-08:00

Forrige søndag hadde vi juleavslutning med alle barna og foreldrene på Miles2Smiles. Og å arrangere noe i Uganda er noe helt annet enn å arrangere noe i Norge. Vi skulle først i kirka for å fremføre noen sanger og et julespill. Oppmøte kl syv søndag morgen. Jeg og Irene kommer 5 på syv, mens siste unge kom halv ni. African time. Da var vi allerede sent ute til kirka, og det hjalp ikke akkurat at vi skulle stable 32 stykker inn i en bil med 14 seter.
Resten av dagen gikk smertefritt for seg. Faktisk ble dagen riktig hyggelig for overraskende mange greide å fortelle overraskende mye på gebrokken engelsk. Hovedbegivenheten for dagen var utdeling av vitnemål til ungene. Eksamensresultatene til 4-åringene er utrolig viktig for foreldrene. Jeg fnyste litt forsiktig, mens jeg interessert studerte resultatene og lyttet til diskusjonene om hvilken utdannelse disse barna burde ta. Visst foreldrene kan betale for skolegangen, naturligvis.
Etter 12 timer kunne jeg endelig gå hjem. Utslitt, men fornøyd!

Bilder kommer senere, jeg og internett i afrika er ikke på talefot idag.

E.D.-day

2009-12-05T04:00:00.000-08:00

I helga dro jeg og 50 afrikanske muslimer ut av Kampala for å feire den muslimske jula eller E.D.-day. En 5-7 timers kjøretur (for vårt tilfelle tok det 4,5 time, og vi var heldig visst den tidligere rallysjåføren sakket ned til 100 km/h i tettbygd strøk, og dette måtte en stakkars geit lide for) unna skulle dette gå av stabelen. Når man kommer så langt ut av hovedstaden må man regne med enda flere rare blikk en vanlig. Vi bevegde oss i et område der de aldri hadde sett en hvit person på ekte. Folk var lamslåtte og samlet seg rundt meg i digre flokker, men de holdt naturlig nok en viss avstand for sikkerhetens skyld. Verten min hadde med seg pistol, men likevel var jeg skumlere.
Da jeg ankom festen skulle jeg presenteres for alle. Slik gikk samtalen for seg:
Hi, I’m Betty. I’m from Norway and I’m working in Kampala for 7 months.
Oh, Hi Betty, how much are you?
Pardon?
How much?
Oh, I’m 19 years old.
Hahaha, no, how many kilos?
Ja, de er ekstremt opptatt av vekt i Uganda. Så da jeg sa at dette ikke er et vanlig spørsmål i bli-kjent-samtalen eller noen samtale utenfor legekontoret i Norge knakk de sammen og presenterte seg med navn og vekt hele gjengen.
E.D. feires først og fremst med mye, mye mat! Og dette skal inntas med fingrene. Det går greit å spise postet og kylling, men ris og saus sliter jeg med. Dette var naturlig nok til stor underholdning for alle andre enn meg selv. Det gikk ned, men jeg og gutten på tre år var omtrendt like skitne etter måltidet. En opplevelse jeg ikke ville vært foruten, men det var fantastisk å komme hjem til leiligheta. Kampala har aldri føltes mer som hjemme.

Transport av Matooke - Det ser idyllisk ut, men etter 2 måneder i Uganda er jeg ekstremt lei av banangrøt og syns ikke dette er et spesielt fint syn. Denne er nemlig på vei til Kampala.
Her sitter vi å spise muslimsk "julemidag".

Og her prøve rjeg så godt jeg kan å spise seigt kyllingkjøtt med fingrene,

Godt å vite når man skal feire en helligdag.

Her kommer Julia med middagen. Hun er altså hovedansvarlig for at mitt sosiale liv ikke utelukkende består av barn under 5 år.

Bilder sier mer enn ord

2009-11-30T05:36:00.000-08:00

En dag paa stranda.

og i dyreparken

og paa flyplassen. Hverken de ansatte eller barna paa Miles2smiles hadde noen gang sett et fly paa naert hold.
Cheers!
Her er taxiparken i Kampala. Kaotisk! Jeg savner Molde bussterminal.
Irene leker Robin Hood. Hun skal ta fra de rike og gi til de fattige.
Barn som leker i slummen

Her skal barna gaa aa vaere elefanter, katter hunder og fylliker. Her er de sistnevnte.

Auntie Betty, take this!

2009-11-25T05:52:00.000-08:00

Etter to måneder i Uganda er jeg mitt i det man kaller kultursjokk og nesten alt er bedre i Norge. Jeg irriterer meg over hvordan folk plasserer seg i bussene, at folk aldri kommer på tiden og at folk snakker luganda og ikke norsk. Helt unødvendig, men slik er det altså. Jeg har ofte lyst å bare skrike ut at visst dere bare hadde gjort slik som vi gjør i Norge ville alt vært bedre!

Men en ting har virkelig imponert meg med Uganda og folkene her. Gjestfriheten og delekulturen er unik. Jeg bor i en av de fattigste bydelene i Kampala, det er få hvite her og slumområdet er stort. Jeg er blant de rikeste i området og helt sikkert den rikeste barna på dagsenteret kjenner. Når det er utdeling av mat er det sjeldent nok til at alle får spise seg mett, men likevel vil de så gjerne dele maten med meg. Jeg ser for meg unger i Norge som hyler når de må dele godteriet sitt med en bror eller søster, mens barna her gledelig deler det lille de har. Finner de et popcorn på bakken spiser de halve og prøver forgjeves å presse andre halvdel inn i munnen min. Foreldrene til barna som sliter med å avse en krone om dagen for å ha barna i barnehagen, men likevel inviterer meg hjem og gir av det lille de har.

På dette feltet har vi så utrolig mye å lære av afrikanerne. Europeere utnytter Afrikas situasjon slik at vi kan leve et luksusliv i nord. Her i Afrika blir hvite tatt imot som helter. ”Thank you for visiting us!”, ” Thank you for loving Uganda!” og ”Thank you for your work!”. Dette er daglige hilsener. Så tenker jeg tilbake til Norge og hvordan vi tar imot våre innvandrere.

Afrika har mye å lære av Europa, men vi har sannlig mye å lære av afrikanerne også.

By og land - hand i hand

2009-11-15T07:34:00.000-08:00

Slagordet Arbeiderpartiet prøvde å vinne velgere med for noen år siden, men som ikke har slått gjennom i Norge. Men her i Uganda har de sannelig fått det til. Kampala har ca 5 millioner innbyggere og kanskje enda flere dyr.
Hver natt er det hundeslagsmål og hunder i Afrika de bjeffer ikke, men de uler. Hadde jeg ikke vist bedre ville jeg trodd senga mi var plassert i ødemarka blant ulver.
Og hver morgen rundt halv seks begynner en konkurranse blant hanene i nabolaget om høyest galing. Hanen rett utenfor huset her kvalifiserer seg meget godt – hver morgen kl halv seks.
Dessuten går sauer, geiter og kyr fritt rundt i gatene her. Det var ikke akkurat dette jeg hadde forventet meg av storbylivet, men jeg ville blitt skuffet visst forestillingen min om Afrika var riktig.

Bildeserie!

2009-11-08T20:00:00.000-08:00

Jeg vet jeg har vært dårlig å legge ut bilder, av og til er det jeg og av og til er det internettleverandøren sin skyld.

På besøk i Afrikas nest største moské.

Barnebursdag på miles2smiles.

Utdeling av mat på miles2smiles

Jeg er så lei av bananer i all form. Dette er typen som blir brukt til banangrøt, matooke.

Fint beite til kua.

Transport av kyllinger. Så visst du spørr etter kyllingfilet rynker de bare på nesa og overrekker en levende.

Litt turist ha rjeg gså vært. Her var jeg med Nilens kilde.

Her er huset mitt. ROSA! Jeg elsker virkleig fargekombinasjonen!

1 måned i Uganda!

2009-11-03T08:03:00.000-08:00

Nå har jeg altså levd som afrikaner i én måned. Det føles ut som jeg har vært her i en evighet samtidig som tiden går ufattelig fort.

Jeg føler jeg er den samme for den måned siden, men jeg har lært ekstremt mye mer. Jeg satt og lurte på hva som egentlig er forskjellen mellom Beate for én måned siden og auntie Betty nå.

Da jeg kom til Uganda var jeg sikker på at ethvert myggstikk ville gi meg malaria og i hvert fall denguefeber og mest sannsynlig være dødelig. Én måned og 300 myggstikk senere er jeg fortsatt frisk og litt mer avslappet i bruken av myggspray.

For én måned siden hadde jeg ingen anelse om hvor tungt det er å vaske klær. Etter å ha hatt blemmer på hendene i én måned fikk vi omsider ansatt ei litt mer dreven jente til å ta seg av den slags.

For én måned siden trodde jeg kakerlakker kunne bite og at firfirsler ikke kunne bli større enn ei fyrstikkeske. Begge har vært ubudne gjester i leiligheta, og begge gangene har jeg satt min kjære room-mate Irene på saken og selv søkt tilflukt i senga. Firfirsler kan bli like store som én 100 grams melkesjokolade og kakerlakker kan klatre.

For én måned siden visste jeg ikke hvor anhengig jeg er av teknologi. Jeg trodde jeg kom til å svane TVen. Men TVen er det siste jeg savner. Jeg har vært tre dager helt uten strøm. Dvs ingen oppladning av mobil, ipod, kamera og data. Kl sju hver kveld er det bekmørkt og da sitter man pal i leiligheta. For én måned siden visste jeg ikke hvor underholdene en kortstokk kunne være.

For én måned siden trodde jeg alle i Uganda snakket engelsk, men jeg tror sannelig mine kilder har blandet engelsk med luganda. Jeg skjønner ikke hvordan det er mulig for jeg kan skrive under på at det ikke likner hverandre.

For en måned siden trodd jeg en av mine store barndomsdrømmer skulle gå i oppfyllelse, nemlig å få flytte til Afrika. Men jeg har faktisk fått oppfylt to av mine store barndomsdrømmer. JEG BOR I ET ROSA HUS!

Miles2smiles

2009-10-21T01:53:00.000-07:00

Navnet minner mye om msn-adressene vi alle skaffet oss i syvende klasse, men det er et utrolig sted. Det er et dagsenter jeg skal jobbe på under oppholdet i Afrika for barn med aleneforeldre som er bor i slummen.

På Miles2smiles får barna mat, undervisning, omsorg, voksenkontakt og muligheten til å leke. Alternativet for barna er å være med foreldrene på jobb eller å bli innelåst hjemme. På det lokale markede der de fleste av foreldrene jobber, kan barna bli utsatt for overgrep og hjemme går de 12 timer uten tilsyn. Ingen av stedene har de tilgang på nok mat. Og ingen av alternativene burde være virkeligheten til en 3-åring, men dessverre, dessverre er det slik livet er for mange barn i Uganda.

Miles2smiles er et ferskt prosjekt, overfylt med barn og lagt ifra en perfekt barnehage. En barnehage uten bleier, begrenset kapasitet og krystallklare hygieneforskrifter ville blitt stengt umiddelbart i Norge. Men Norge er ikke fasiten på fattigdomsproblemene i Afrika, for saken er at Miles2smiles gir 140 barn et verdig liv.

Auntie Betty

2009-10-15T09:16:00.000-07:00

Før jeg begynte på Hald internasjonale senter i august hadde jeg aldri ansett navnet mitt som spesielt problematisk å uttale, men afrikanere får det rett og slett ikke til. Guttene på skolen hadde glimt i øyet og tak en sjarmerende vri og kalte meg Beauty.

Da jeg kom til Afrika møtte jeg en sjef som tenkte praktisk med en gang og dermed ble jeg hetende Betty i Uganda. Aldri før ha jeg syns Beate har vært en penere navn. Når jeg presenterer meg selv får jeg frysninger og assosiasjoner til en servitrise på en veikro i Texas. Bedre ble ikke saken av at ungene og kollegene mine kaller meg auntie Betty. Da høres jeg ut som en gammel servitrise fra Texas.

Om sant skal sies er det mye annet forferdelig her i Kampala også. Men min ”frustrasjon” over navnet Betty kan jeg virkelig få frem her. Fattigdom kan ikke beskrives med ord. Hvordan det ødelegger et samfunn, familier og mennesker. Det må faktisk oppleves for å forstås. Møtet med en mor som ikke kan avse 30 øre slik at ungen kan få mat kan ikke beskrives. Et bilde kan ikke fange fortvilelsen i øynene og ingen kan trøste henne.

My first days in Africa

2009-10-11T13:11:00.000-07:00

Etter bare en uke har jeg opplevd Afrika på godt og vondt. Jeg har vært turist og samtidig bosatt meg i utkanten av en slum. Jeg har nesten begynt å gråte på jobb fordi kollegene mine slår barna samtidig som jeg har vært ekstremt nær å ty til vold mot innpåslitne afrikanske menn. Jeg har nytt turene på moped gjennom gatene i Kampala samtidig som jeg har hatt et par døden-nær opplevelser på disse mopedtaxiene. Uganda har bydd på sitt beste som hjelpsomme, imøtekommende og utadvent mennesker samtidig har jeg fått baksiden av Afrika svært tett innpå meg. HIV/Aids, under- og feilernæring, voldtekt og fattigdom har plutselig blitt en del av min hverdag. De fattige barna i Afrika har blitt mine nærmeste naboer

De første dagene har vært fulle av sterke inntrykk, på godt og vondt. En ting jeg har lært av afrikanerne er å fokusere på de gode sidene. Man kan virkelig ikke sitte og sture over tilværelsen.

En viktig underholdningsfaktor er trafikken. Før jeg kom leste jeg at det er venstrekjøring i Uganda. Jeg tenkte det kunne bli en utfordring ettersom det å krysse en vei gjerne går automatisk og at jeg da vil se til feil side og springe ut i veien rett foran en bil.

Når jeg kom hit fant jeg ut at det med venstrekjøring bare er tull. Man kjører på den siden av veien der det ikke er hull. Å kjøre slalåm mellom biler, hull, busser, mennesker og dyr på moped har blitt en vane, en skummel vane. Selv om alt virker uoversiktlig for meg som utenforstående fungerer likevel dette systemet. Selvfølelig er det kø, men man kommer seg frem på et vis. Ting gjøres bare annerledes her. Jeg så et cateringfirma med utlevering i dag. Det var en lastebil med et åpent lasteplan der det satt ca 10 menn bakpå med hver sin skal i fanget. Galskap, tenkte jeg først, men det fungerer jo.

En lærer på Hald sa at trafikken i et land er et godt bilde på hvordan politikken fungerer. Få regler som ikke blir fulgt er i hvert fall tilfelle i Uganda.

2009-10-07T09:20:00.000-07:00

Mitt første møte med Uganda

Da jeg gikk ut av flyet sto den fuktige lufta mot meg. Ut fra det kunne jeg ikke skille mellom Uganda og Ayia Napa. Men et stort skilt på terminalbygningen ønsket velkommen til the pearl of Africa.
Jeg hadde en 20-timers lang reise bak meg. KLM hadde vist 2 dårlige komedier på amerikansk sørstatsdialekt. Det burde finnes et lovverk for slikt.
Sjefen min møtte meg og mine to venner fra Norge på flyplassen. Vi stablet seks stykker inn i en liten bil sammen med fem kofferter pluss diverse vesker. På vei ut av flyplassen kjørte vi forbi noen politimenn som vinket fint til oss. Overlast er tydeligvis ikke noe tema her.
Jeg vet ikke helt egentlig ikke helt hva jeg hadde forventet meg av inntykk første kvelden, men det var mørkt så jeg konsentrerte meg mest om innsiden av bilen. Hva som var utenfor var uvisst. Da vi skulle inn på en av hovedfartsårene i Kampala sto det helt plutselig en liten gutt rett utenfor vinduet mitt med en utstrakt hånd. Da vi ikke åpnet vinduet sprang han bort til mora. Mora som sto klar på hjørnet for en kveld på jobb.
Dette var ikke inntrykket jeg ventet meg. Å få det verste av Afrika så nært. Bare en bildør skilte oss. Men han er svart, jeg er hvit. Han er en horunge fra Uganda, jeg kommer et trygt hjem i Norge. Det var bare en bildør som skilte oss. Og samtidig så uendelig mye mer.

Nze bampita Beate

2009-09-09T05:35:00.000-07:00

Dette er det eneste jeg kan si på luganda og det stresser meg litt ettersom jeg flytter til Uganda om 3 uker. Eller, jeg kan ett ord til som betyr hvit mann, men det er neppe nødvendig å fortelle ugandere jeg møter at jeg er hvit.

Etter undervisninga i dag sitter jeg igjen med en følelse. Jeg er livredd for å reise.
En lærer på Hald valgte å bruke dagen i dag på å fortelle om denguefeber, malaria og diaré. Jeg trodde jeg var immun mot det meste ettersom helsesøtera har brukt meg som nålepute i sommer, men tverdt imot. Jaja, dere som leser første innlegg skal få være VIP's i begravelsen min.

Men ellers er livet relativt fantastisk akkurat nå. Jeg får tilfredsstilt mitt sosiale behov av 80 medstudenter og det er 10-kroners-tilbud på all is på Ica som ligger tre skritt unna skolen.