Jeg har en idé!

Jeg og Irene sitter ofte å brainstormer for å komme på noe man kan gjøre med 140 barn i alderen 1-5 år. Vi er 2 voksne - altså 70 barn på hver. Og her om dagen fikk vi en dødsbra idé! I Uganda er negler veldig veldig viktig. Jeg kan jo fnyse litt for meg selv når de som ikke har råd til å sende barna på skolen går til manikyr og pedikyr, men dette er kultur.

Og jeg kjenner jo følelsen. Da jeg var liten begynte vi alltid feriene med å lakke neglene og jeg følte meg som en prinsesse, og den følelesen ville jeg gi til barna på Miles2Smiles ved å lakke neglene til alle jentene. For en god idé!

Jeg og Irene kjøpte rosa neglelakk med glitter i. Vi tenkt at guttene kanskje burde få noe, men så ivrige som vi var satte vi igang og sa at vi kunne gjøre noe for guttene en annen gang.

Det endte i kaos! Vi begynte med å ta fire jenter inn på kontoret og gjorde oss ferdige med de og da vi skulle sende de ut igjen var det full slåsskamp utenfor. Alle ville inn samtidig. Gutter og jenter. Vi sa at guttene skulle få noe senere, men de ville ha neglelakk NÅ! I fortvilelse fant vi en sprittusj og tegnet på en stjerne på hånden til guttene, men da ville jo all ha begge deler, neglelakk og stjerne. Jeg tror 40 unger begynte å skrike, men etter at hele opplegget var over kom noen små jenter bort og sa: "Auntie Betty, ohnjomje" - Jeg er fin. Det var kanskje ikke verdens beste idé, men den dagen var det mange små prinsesser på Miles2Smiles.

Jeg har fått meg venner!

Jeg har endelig fått meg noen venner som elske nattelivet her i uganda. Det er slitsomt, for det er rake motstninga til i Norge. Hjemme sitter vi først på vors til kanskje halv ett, drar på byen til klokka tre og så er det hjem eller nach.
Her i Uganda drar vi ut klokka ni og vi danser og danser og danser til klokka 5. Jeg vet ikke hvor mange dopauser jeg mååte ha for å slappe av litt.

Dette går utover søndagssosialiseringa mi, men jeg setter kvantitet foran kvalitet og som hvit jente på byen i Afrika får jeg mange venner.

Her er min gode venn jeg møtte i helga.
Og Oda fra landsbygda kom til storbyen for å danse!

Her er Djen på stedet vi var. Den eneste av sitt slag i Uganda som ikke spiller afrikansk shake-musikk hele kvelden.

Denise!

Kim og Denise. Kim bor i Norge, men var på ferie i Uganda for 2 uker.

Oda og Denise.

Det er vanskelig å være 19 år

Jeg er 19 år og sitter i Afrika og prøver å finne ut hva jeg skal gjøre til neste år. Før jeg fyller 20 må jeg bestemme meg for hva jeg skal bli når jeg bli stor. Mens jeg har vært 19 bestemte jeg meg også for å dra til Uganda og jeg dro til Uganda og året har ikke bare vært en dans på roser. Det er hardt å være 19 år.
Mens jeg har vært her har jeg møtt mange nye mennesker og Olivia er en av de. Hun vasker for meg og er også 19 år. Faren til Oliva døde under svangerskapet og mora døde under fødselen. Noen slektninger tok seg av jenta til hun var 16, men da ble hun giftet bort. Da hun var 17 ble hun både mor og enke. Å sammenlikne mine problem med Olivia blir absurd. Jeg sliter med å velge mens hun må gjøre det beste ut av sitt eneste alternativ: å ta de jobbene hun får for å holde seg selv og datteren med mat og husly. Eller husly og husly, hun bor i et skur på 3 kvadrat.

Det er hardt å være 19 år, så derfor gleder jeg meg til å bli 20 for da blir livet sikkert mye lettere. Da skal jeg i hvert fall tilbake til Norge og kan med god samvittighet klage over mine utfordringer i studievalg.