By og land - hand i hand

Slagordet Arbeiderpartiet prøvde å vinne velgere med for noen år siden, men som ikke har slått gjennom i Norge. Men her i Uganda har de sannelig fått det til. Kampala har ca 5 millioner innbyggere og kanskje enda flere dyr.
Hver natt er det hundeslagsmål og hunder i Afrika de bjeffer ikke, men de uler. Hadde jeg ikke vist bedre ville jeg trodd senga mi var plassert i ødemarka blant ulver.
Og hver morgen rundt halv seks begynner en konkurranse blant hanene i nabolaget om høyest galing. Hanen rett utenfor huset her kvalifiserer seg meget godt – hver morgen kl halv seks.
Dessuten går sauer, geiter og kyr fritt rundt i gatene her. Det var ikke akkurat dette jeg hadde forventet meg av storbylivet, men jeg ville blitt skuffet visst forestillingen min om Afrika var riktig.

Bildeserie!

Jeg vet jeg har vært dårlig å legge ut bilder, av og til er det jeg og av og til er det internettleverandøren sin skyld.


På besøk i Afrikas nest største moské.






Barnebursdag på miles2smiles.







Utdeling av mat på miles2smiles

Jeg er så lei av bananer i all form. Dette er typen som blir brukt til banangrøt, matooke.

Fint beite til kua.

Transport av kyllinger. Så visst du spørr etter kyllingfilet rynker de bare på nesa og overrekker en levende.

Litt turist ha rjeg gså vært. Her var jeg med Nilens kilde.

Her er huset mitt. ROSA! Jeg elsker virkleig fargekombinasjonen!

1 måned i Uganda!

Nå har jeg altså levd som afrikaner i én måned. Det føles ut som jeg har vært her i en evighet samtidig som tiden går ufattelig fort.

Jeg føler jeg er den samme for den måned siden, men jeg har lært ekstremt mye mer. Jeg satt og lurte på hva som egentlig er forskjellen mellom Beate for én måned siden og auntie Betty nå.

Da jeg kom til Uganda var jeg sikker på at ethvert myggstikk ville gi meg malaria og i hvert fall denguefeber og mest sannsynlig være dødelig. Én måned og 300 myggstikk senere er jeg fortsatt frisk og litt mer avslappet i bruken av myggspray.

For én måned siden hadde jeg ingen anelse om hvor tungt det er å vaske klær. Etter å ha hatt blemmer på hendene i én måned fikk vi omsider ansatt ei litt mer dreven jente til å ta seg av den slags.

For én måned siden trodde jeg kakerlakker kunne bite og at firfirsler ikke kunne bli større enn ei fyrstikkeske. Begge har vært ubudne gjester i leiligheta, og begge gangene har jeg satt min kjære room-mate Irene på saken og selv søkt tilflukt i senga. Firfirsler kan bli like store som én 100 grams melkesjokolade og kakerlakker kan klatre.

For én måned siden visste jeg ikke hvor anhengig jeg er av teknologi. Jeg trodde jeg kom til å svane TVen. Men TVen er det siste jeg savner. Jeg har vært tre dager helt uten strøm. Dvs ingen oppladning av mobil, ipod, kamera og data. Kl sju hver kveld er det bekmørkt og da sitter man pal i leiligheta. For én måned siden visste jeg ikke hvor underholdene en kortstokk kunne være.

For én måned siden trodde jeg alle i Uganda snakket engelsk, men jeg tror sannelig mine kilder har blandet engelsk med luganda. Jeg skjønner ikke hvordan det er mulig for jeg kan skrive under på at det ikke likner hverandre.

For en måned siden trodd jeg en av mine store barndomsdrømmer skulle gå i oppfyllelse, nemlig å få flytte til Afrika. Men jeg har faktisk fått oppfylt to av mine store barndomsdrømmer. JEG BOR I ET ROSA HUS!

Miles2smiles

Navnet minner mye om msn-adressene vi alle skaffet oss i syvende klasse, men det er et utrolig sted. Det er et dagsenter jeg skal jobbe på under oppholdet i Afrika for barn med aleneforeldre som er bor i slummen.

På Miles2smiles får barna mat, undervisning, omsorg, voksenkontakt og muligheten til å leke. Alternativet for barna er å være med foreldrene på jobb eller å bli innelåst hjemme. På det lokale markede der de fleste av foreldrene jobber, kan barna bli utsatt for overgrep og hjemme går de 12 timer uten tilsyn. Ingen av stedene har de tilgang på nok mat. Og ingen av alternativene burde være virkeligheten til en 3-åring, men dessverre, dessverre er det slik livet er for mange barn i Uganda.

Miles2smiles er et ferskt prosjekt, overfylt med barn og lagt ifra en perfekt barnehage. En barnehage uten bleier, begrenset kapasitet og krystallklare hygieneforskrifter ville blitt stengt umiddelbart i Norge. Men Norge er ikke fasiten på fattigdomsproblemene i Afrika, for saken er at Miles2smiles gir 140 barn et verdig liv.

Auntie Betty

Før jeg begynte på Hald internasjonale senter i august hadde jeg aldri ansett navnet mitt som spesielt problematisk å uttale, men afrikanere får det rett og slett ikke til. Guttene på skolen hadde glimt i øyet og tak en sjarmerende vri og kalte meg Beauty.

Da jeg kom til Afrika møtte jeg en sjef som tenkte praktisk med en gang og dermed ble jeg hetende Betty i Uganda. Aldri før ha jeg syns Beate har vært en penere navn. Når jeg presenterer meg selv får jeg frysninger og assosiasjoner til en servitrise på en veikro i Texas. Bedre ble ikke saken av at ungene og kollegene mine kaller meg auntie Betty. Da høres jeg ut som en gammel servitrise fra Texas.

Om sant skal sies er det mye annet forferdelig her i Kampala også. Men min ”frustrasjon” over navnet Betty kan jeg virkelig få frem her. Fattigdom kan ikke beskrives med ord. Hvordan det ødelegger et samfunn, familier og mennesker. Det må faktisk oppleves for å forstås. Møtet med en mor som ikke kan avse 30 øre slik at ungen kan få mat kan ikke beskrives. Et bilde kan ikke fange fortvilelsen i øynene og ingen kan trøste henne.

My first days in Africa

Etter bare en uke har jeg opplevd Afrika på godt og vondt. Jeg har vært turist og samtidig bosatt meg i utkanten av en slum. Jeg har nesten begynt å gråte på jobb fordi kollegene mine slår barna samtidig som jeg har vært ekstremt nær å ty til vold mot innpåslitne afrikanske menn. Jeg har nytt turene på moped gjennom gatene i Kampala samtidig som jeg har hatt et par døden-nær opplevelser på disse mopedtaxiene. Uganda har bydd på sitt beste som hjelpsomme, imøtekommende og utadvent mennesker samtidig har jeg fått baksiden av Afrika svært tett innpå meg. HIV/Aids, under- og feilernæring, voldtekt og fattigdom har plutselig blitt en del av min hverdag. De fattige barna i Afrika har blitt mine nærmeste naboer

De første dagene har vært fulle av sterke inntrykk, på godt og vondt. En ting jeg har lært av afrikanerne er å fokusere på de gode sidene. Man kan virkelig ikke sitte og sture over tilværelsen.

En viktig underholdningsfaktor er trafikken. Før jeg kom leste jeg at det er venstrekjøring i Uganda. Jeg tenkte det kunne bli en utfordring ettersom det å krysse en vei gjerne går automatisk og at jeg da vil se til feil side og springe ut i veien rett foran en bil.

Når jeg kom hit fant jeg ut at det med venstrekjøring bare er tull. Man kjører på den siden av veien der det ikke er hull. Å kjøre slalåm mellom biler, hull, busser, mennesker og dyr på moped har blitt en vane, en skummel vane. Selv om alt virker uoversiktlig for meg som utenforstående fungerer likevel dette systemet. Selvfølelig er det kø, men man kommer seg frem på et vis. Ting gjøres bare annerledes her. Jeg så et cateringfirma med utlevering i dag. Det var en lastebil med et åpent lasteplan der det satt ca 10 menn bakpå med hver sin skal i fanget. Galskap, tenkte jeg først, men det fungerer jo.

En lærer på Hald sa at trafikken i et land er et godt bilde på hvordan politikken fungerer. Få regler som ikke blir fulgt er i hvert fall tilfelle i Uganda.

Mitt første møte med Uganda

Da jeg gikk ut av flyet sto den fuktige lufta mot meg. Ut fra det kunne jeg ikke skille mellom Uganda og Ayia Napa. Men et stort skilt på terminalbygningen ønsket velkommen til the pearl of Africa.
Jeg hadde en 20-timers lang reise bak meg. KLM hadde vist 2 dårlige komedier på amerikansk sørstatsdialekt. Det burde finnes et lovverk for slikt.
Sjefen min møtte meg og mine to venner fra Norge på flyplassen. Vi stablet seks stykker inn i en liten bil sammen med fem kofferter pluss diverse vesker. På vei ut av flyplassen kjørte vi forbi noen politimenn som vinket fint til oss. Overlast er tydeligvis ikke noe tema her.
Jeg vet ikke helt egentlig ikke helt hva jeg hadde forventet meg av inntykk første kvelden, men det var mørkt så jeg konsentrerte meg mest om innsiden av bilen. Hva som var utenfor var uvisst. Da vi skulle inn på en av hovedfartsårene i Kampala sto det helt plutselig en liten gutt rett utenfor vinduet mitt med en utstrakt hånd. Da vi ikke åpnet vinduet sprang han bort til mora. Mora som sto klar på hjørnet for en kveld på jobb.
Dette var ikke inntrykket jeg ventet meg. Å få det verste av Afrika så nært. Bare en bildør skilte oss. Men han er svart, jeg er hvit. Han er en horunge fra Uganda, jeg kommer et trygt hjem i Norge. Det var bare en bildør som skilte oss. Og samtidig så uendelig mye mer.