20 år i Afrika!

Jeg var da syk på bursdagen min og dro til legen og fikk beskjed om at jeg hadde en infeksjon på høyre side av halsen. Deilig. Men jeg greide å komme meg av gårde på bursdagsselskapet mitt på Miles2Smiles. Nå tror jeg faktisk jeg er klar til å bli mor. Jeg har greid å arrangere et barneselskap for 140 barn, og hva mer må man kunne?

Her sier jeg noe sånn som: "Spis kaka di ellers knivstikker jeg deg!"

Og de hadde kjøp gaver til meg!

Og ikke var jeg best kledd i min egen bursdag heller.

Og ikke søteste bursdagsbarn.

Men jeg hadde en fin bursdag. Her er jeg med sjefen min på slutten av dagan. Begge to var veldig sliten.

Turist hjemme i Kalerwe

Nå har jeg bodd i Afrika i nesten 7 måneder. Og alt jeg syns var fasinerende og spennende i begynnelsen er nå hverdag. Men nå snakker jeg litt språk og kjenner de sosiale kodene så derfor er det enklere og ta bilder av folk nå enn tidligere. Derfor bestemte jeg og Irene at lørdag morgen skulle vi ta speilrefleksen rundt halsen og traske rundt som turister i nabolaget og ta bilder av det typiske Afrika.

Kvinnen som selger bananer.
Grønne bananer som skal bli grøt.

Ungene som leker i bakgårder.

Husene der barna på Miles2Smiles bor. Bygd på sandsekker for å unngå å få vann i huset under regntiden.

Sukkerør til salgs.

Søppeldumping.

Markedet der vi kjøper maten vår.

En fullastet sykkel.

Gaten vi går hver dag til jobb og markedet.

Påske!

Vi trodde egentlig ikke vi fikk påskeferie og var igrunn innstilt på det, men plutselig fikk vi fri likevel. Alltid en hyggelig overraskelse. Jeg begynte jo da med å være syk torsdag, fredag og lørdag. Men heldigvis hadde jeg strøm denne gangen imotsetning til forrige gang jeg var dårlig. da var jeg emo og ville hjem mens denna gangen var jeg emo fordi jeg gikk glipp av all moroa her i Uganda. Ironisk nok skal jeg snart hjem denna gangen.

Men mandag var jeg frisk igejn og da dro vi på en fantastisk strand sammen med noen venner av oss. Det var fantastisk å bare ha en dag på starnda og herremannen på bildet fortalte en grusom historie. de kommer fra en klan som har saks som symbol og han hadde erfart hvorfor.

Når guttene i den stammen er 12-13 år skal de omskjæres, og dette gjøres helt uten bedøvelse. De må stå foran en stor forsamling med en stoff over hodet som de holder med begge hender. De kan ikke skjelve eller felle en tåre for da bringer de skam over familien. Grusomt! Mange rømmer, og selv visst de returnerer etter flere år blir de omskjært med makt.

Og så er det tilbake på Miles2Smiles. Men det er ikke så galt. Jeg kan være så mye jeg vil med 140 slike.

Operation Christmas Child

Tirsdag i forrige uke fikk vi en bil full av gaver på Miles2Smiles. En organisasjon i USA har samlet tusenvis av gaver i juletider og sender til blant annet til Uganda. 140 av disse kom til Miles2Smiles, og alle barna fikk sin egen gave.

Når man skal dele ut gaver til 140 barn som aldri får noe må det være steinhard disiplin. Jeg var stresset og oppgitt store deler av tiden. Ungene sprang rundt og veltet de minste som begynte å gråte. Noen snappet til seg 2 gaver osv osv. Men likevel var dette noen av de beste timene i mitt liv. Overraskelsen og gledene i øynene til barna og takknemligheten fra foreldrene som aldri vil få mulighet til å gi en slik glede til barna sine. Den største gleden en kan ha er å gjøre andre glad, sies det, og den tirsdagen fikk det en helt ny betydning for meg.

Jeg håper at den lille gutten fikk en shorts.

I'm a chicken killah!

Da har jeg hatt en etterlengtet ferie. Som alle nordmenn gjør i mars dro jeg til fjells for å hvile, nærmere bestemt Kabale. Oda og Marte bor i et søtt lite hus bak en svært usikker port. Og der har vi vært noen dager og nytt livet. Men vi leker ikke afrikanere og derfor bestemte vi oss for å lage et skikkelig festmåltid fra bunnen. Kylling med tilbehør.

Først måtte naturligvis kyllingen kjøpes. Helt levende.
Og her er altså et bevis på at vi er ekte afrikanere. Oda bærer varene på hodet, mens jeg bærer en evende kylling.

Og transporten er selvfølgelig bodaboda.

Og dreper vi den, med cirka 50 afrikaere rundt oss som syntes dette var flott underholdning. Oda skar og jeg holdt.

Og dødskrampene kom og det sprutet blod! første og siste gang.

Og her er altså vertene våre, Marte og Oda.

Vi hadde selvfølegelig ikke det vi trenge så vi måtte gå til noen naboer etter mørkets frembrudd og da er man utstyrt med kniv.

Irene var kakebakeren for kvelden.

Og cirka 14 timer senere var maten klar, det ser godt ut ja?

Jeg kan avsløre at det ikke var det.

Kødder'u med Obama, kødder'u med meg!

De fleste afrikanere er overraskende tolerante for hvites meninger og oppførsel. Vår lave moral, radikale meninger og sekulariserte tankegang kan de ikke forstå, men de aksepterer det. Vi er jo fra vesten. I Uganda prøver de å få gjennom en lov som vil føre til dødsstraff for å praktisere homofili, og hver gang det diskuteres blir jeg rasende og vil helst slå alle som støtter dette. Men de aksepterer mine meninger, og homofili er greit for hvite, men det er ikke naturlig for afrikanere sier de. Men det er to syn jeg aldri respekteres for, samme for liberal min samtalepartner er. Nr 1: Obama er ikke afrikaner, han er amerikaner. Han har jo aldri bodd i Afrika! Nr 2: Obama fortjente ikke fredsprisen. Han har ingen resultat å vise til.

Jeg har gitt opp å diskutere dette for lenge siden. Obama er gud i Afrika.

Hurra for 8 mars!

Når jeg går rundt i nabolaget mitt her i Uganda ser jeg mye. Av og til ser jeg fattigdom, håpløshet og ødelagte liv. Andre ganger ser jeg samhold, livsglede og hardarbeidende mennesker.
I dag er det 8. mars og man skal feire og markere kvinners innsats rundt om i verden. Så i dag har jeg sett litt ekstra på kvinnene rundt meg. Og når jeg går rundt ser jeg verken fattigdom eller håpløshet. I hele, rene klær går kvinnene rund t på markede og selger frukt, og i bodene til kvinnen er frukten alltid fint dandert. Ingenting tyder på fattigdom. De kommer med barna sine på Miles2Smiles om morgenen og leverer unger, gir dem mat og hilser så fint på meg. De setter seg ned på knærne for å vise respekt. ”Wasuze otya, Auntie Betty”. De smiler og ler. Ingenting tyder på håpløshet eller et ødelagt liv.
Men jeg har bodd i Uganda i 5 måneder. Jeg vet at jeg ikke forstår alt, men noe vet jeg. Disse kvinnene har harde liv. Noen er aleneforsørgere, noen har HIV og noen har mistet jobben. Alle er fattige. Likevel smiler disse kvinnen. Dette er kvinner som fortjener å feires! Gratulerer med dagen, alle kvinner!

Dett er kvinnen jeg beundrer aller mest i Uganda. Hun har gitt opp hele sitt liv for å gjøre livet litt lettere for menneskene i slummen!