Auntie Betty, take this!

Etter to måneder i Uganda er jeg mitt i det man kaller kultursjokk og nesten alt er bedre i Norge. Jeg irriterer meg over hvordan folk plasserer seg i bussene, at folk aldri kommer på tiden og at folk snakker luganda og ikke norsk. Helt unødvendig, men slik er det altså. Jeg har ofte lyst å bare skrike ut at visst dere bare hadde gjort slik som vi gjør i Norge ville alt vært bedre!

Men en ting har virkelig imponert meg med Uganda og folkene her. Gjestfriheten og delekulturen er unik. Jeg bor i en av de fattigste bydelene i Kampala, det er få hvite her og slumområdet er stort. Jeg er blant de rikeste i området og helt sikkert den rikeste barna på dagsenteret kjenner. Når det er utdeling av mat er det sjeldent nok til at alle får spise seg mett, men likevel vil de så gjerne dele maten med meg. Jeg ser for meg unger i Norge som hyler når de må dele godteriet sitt med en bror eller søster, mens barna her gledelig deler det lille de har. Finner de et popcorn på bakken spiser de halve og prøver forgjeves å presse andre halvdel inn i munnen min. Foreldrene til barna som sliter med å avse en krone om dagen for å ha barna i barnehagen, men likevel inviterer meg hjem og gir av det lille de har.

På dette feltet har vi så utrolig mye å lære av afrikanerne. Europeere utnytter Afrikas situasjon slik at vi kan leve et luksusliv i nord. Her i Afrika blir hvite tatt imot som helter. ”Thank you for visiting us!”, ” Thank you for loving Uganda!” og ”Thank you for your work!”. Dette er daglige hilsener. Så tenker jeg tilbake til Norge og hvordan vi tar imot våre innvandrere.

Afrika har mye å lære av Europa, men vi har sannlig mye å lære av afrikanerne også.