Infield.

Jeg har nå vært en uke på Infield - en ukes kurs med lærere fra Norge. I all hovedsak har vi spist mye norsk godteri og lest norske aviser og Donald. Men likevel fikk vi presset inn litt pedagogisk greier der blandt annet vi skulle sette oss et mål som vi skulle oppnå den siste tida i Uganda. Mitt mål var å få flere venner. Rettelse: Få venner. Jeg vet det er tragisk, men det er altså sannheten. Jeg har ingen venner. eller, jeg har en venninne, men hun har jeg ikke snakket med siden november.

Så nå skal jeg altså på vennejakt, og jeg satte opp en plan for hvordan jeg skulle skaffe meg disse vennene. På hvilken arena finner man venner i Uganda?

1) Jeg skal fra i morgen av gå i kirka. I morgen kl 8 begynner gudstjenesten og jeg skal sitte på første rad.

2) Jeg skal ut å danse. (med livvakt, naturligvis). Så i kveld skal jeg arrangere utekveld på byen med en venn av min norske venninne. Han skal passe på mens jeg skal få venner.

3) Jeg skal snakke med naboene mine. Jeg begynte faktisk i dag tidlig, og ble invitert med på helgetur med to aldrende menn. Jeg takket fint nei.

Så...tror dere dette vil virke??

Vi gjorde litt andre ting på infield som å sykle.

Og vi spiste norsk sjokolade

Og jeg har jo venner!

Irene fylte 20 år!

Og jeg har enda flere venner.

Jeg fant et sted ca 2 timer unna der jeg bor som selger fantastisk sjokolademilkshake!

Her er deler av gjengen som var på Infield sammen.

Og Oda er en god venn og skaper god underholdning.

Og de hadde Pepsi Max der! Etter 4 måneder samkte det utsøkt!

Her sitter jeg å legger slagplanen for å skaffe meg venner.

En fremmed er en venn du ikke kjenner

Fremmedfrykt er et stort problem og det er lett å si fine ting om å være åpne for nye mennesker, men likevel er man ekstra skeptisk til folk med ulik hudfarge, språk og kulturell bakgrunn. Naturlig nok. Og selv om jeg selv trår litt varsomere når jeg møter utlendinger er det utrolig rart og plutselig være den som er annerledes og fremmed – og å være den de frykter. Men rett skal være rett, jeg har ikke store problemer med dette i Afrika. De fleste elsker oss og har faktisk større tiltro til hvite enn egne landsmenn.

Men da jeg først kom på Miles2Smiles og ville bare være snill og god mot barna var det flere som hylte av skrekk bare ved synet av meg. Likblek og 20 cm høyere enn alle andre var jeg nok et skremmende syn. ”Mzungo, mzungo!” skrek de, og løp til de andre voksne for beskyttelse. Men etter hvert ble de vant til meg, men når det kom hvite besøkende på Miles2Smiles gikk jeg fra å være Aunti Betty til å være en skummel Mzungo igjen. Men for litt siden kom en film-team på 10 hvite amerikanere på besøk. Full panikk blant de som er redde og blant dem lille Mebo på 3 år. Hun sprang for livet, mens hun gråt og ropte ”Mzungo, mzungo!” og så kastet seg i armene på meg!

Så når lille Mebo på 3 år og som egentlig er redd for hvite greier å se forbi hudfargen, burde vell jeg også greie det.

Mebo.

Ingen kunnskap er tung å bære?

Jula er over, familien har altså dratt tilbake til Norge og jeg er tilbake på jobb. Første dag etter ferien skulle vi oppsummere hva vi har gjort ferien og jeg tenkte å lage en bildeframvisning på dataen fra Kenya og safarien. Men så begynte Cathrine, sjefen vår, å fortelle litt om hva som har skjedd siden vi forlot Miles2Smiles på lillejulaften. En mor og aleneforsørger døde av aids. Faren døde for lenge siden og alt en gutt på 4 og en jente på 10 har igjen av forsørgere er en syk bestefar. En av kollegene mine ble satt i fengsel da et barn ble kidnappet på Miles2Smiles. Barnet kom heldigvis til rette igjen, men likevel frister det ikke å komme valsende ned på jobb med en bærbar PC under armen for å vise bilder fra min fantastiske juleferie. Og her sitter jeg, forvirret og fortvilet(stakkar meg). Men hvordan skal og bør jeg reagere på slikt? Jeg har litt lyst og legge meg ned for å grine og gi opp. Gjør noen ting noe forskjell, eller står jeg maktesløs oppi alt sammen? Av og til er det lett å ønske at jeg levde lykkelig uvitende. Jeg avviser i hvert fall ordtaket om at ingen kunnskap er tung å bære.

Dette er altså Franciss som mistet mora si i jula.
Og her er vi og feirer jul i Uganda. Jeg trodde det var tungt å ikke være i Norge i jula, men alt er relativt.

Vi fire på safari

Jula er over og familien har dratt tilbake til Norge, mens jeg er tilbake i Uganda. En liten bildeserie fra feriens desiderte høydepunnkt: Safari!

Men vi åpner med bilde fra julaften.

Men vi kom oss altså over til Kenya like før nyttår og inn i bushen.

Og vi sov i telt. Eller sov og sov - jeg lå og lurte på hvor langt unna hyenene var. Vi hørste dem i hvert fall godt.

Endelig var vi ferdige med alle disse fredelige dyra og vi møtte en sulten løve. Men vi ble etterhvert lei av denne løven og kjørte videre...

Og 50 meter lengre borte hørte vi lyden man ikke vil høre 50 meter fra en sulten løve. Bilen har satt seg fast i gjørma. "Okey, everyone, go out and push" Jeg trodde naturligvis han tullet og lo litt og fant frem mobilen for å ringe etter et helikopter som kunne komme å redde oss, men nei. Vi dyttet.

Vi møtte også på leopard, men da holdet vi oss trygt inne i bilen.

Geopard som ligger å venter på at hjortene skal nærme seg.

Og så rastet vi fredelig under et tre.

Og her var vi med grensa til Tanzania.

Bavianene så vi mange av.

Mens krokodillene var litt sjenerte, men her ser vi en hale. Helt sant!

Elefanter!

Nå forstår jeg hvorfor flodhesten er det dyret som dreper flest mennesker i verden. Styggere dyr med større kjekt skal man lete lenge etter.

Men stort sett er de fredelige.

Og midt blandt alle dyrene lever Maasai-folket. Den eneste afrikanske stammen som ahr ihvaretatt sin kultur helt og som fortsatt lever i harmoni med naturen.

Her ble jeg ønsket velkommen og fikk en løvepelshatt på.

Og de er sykt flink å hoppe.

Inne i et Maasai-hus og det er bygd av kumøkk. Dessuten hadde de både geiter og kyr inne i huset så lukten trengs litt tilvenningstid.

Maasai-barn - og jeg og Hildegunn da.