En fremmed er en venn du ikke kjenner

Fremmedfrykt er et stort problem og det er lett å si fine ting om å være åpne for nye mennesker, men likevel er man ekstra skeptisk til folk med ulik hudfarge, språk og kulturell bakgrunn. Naturlig nok. Og selv om jeg selv trår litt varsomere når jeg møter utlendinger er det utrolig rart og plutselig være den som er annerledes og fremmed – og å være den de frykter. Men rett skal være rett, jeg har ikke store problemer med dette i Afrika. De fleste elsker oss og har faktisk større tiltro til hvite enn egne landsmenn.

Men da jeg først kom på Miles2Smiles og ville bare være snill og god mot barna var det flere som hylte av skrekk bare ved synet av meg. Likblek og 20 cm høyere enn alle andre var jeg nok et skremmende syn. ”Mzungo, mzungo!” skrek de, og løp til de andre voksne for beskyttelse. Men etter hvert ble de vant til meg, men når det kom hvite besøkende på Miles2Smiles gikk jeg fra å være Aunti Betty til å være en skummel Mzungo igjen. Men for litt siden kom en film-team på 10 hvite amerikanere på besøk. Full panikk blant de som er redde og blant dem lille Mebo på 3 år. Hun sprang for livet, mens hun gråt og ropte ”Mzungo, mzungo!” og så kastet seg i armene på meg!

Så når lille Mebo på 3 år og som egentlig er redd for hvite greier å se forbi hudfargen, burde vell jeg også greie det.

Mebo.